Jeg hadde egentlig tenkt meg å skrive om underlige mennesker, men så kom jeg på at jeg er jo egentlig ganske sær selv, så hva rett har jeg? Hele livet har folk synes jeg var underlig. "Hun der Anna, hun er rar" "Så underlig hun er", etc.
Joda, folk sier like ofte om meg at jeg er snill og klok, men jeg har alltid mistenkt, noen ganger med bekreftelser etterpå, at folk også sier og alltid har sagt om meg at jeg er rar.
Hva gjør en person til rar? Ikke bare annerledes, men direkte snål? Hva er den unavngitte følelsen enkelte folk gir en som gjør at man tenker sånt om dem? Og har vi rett til å synes sånne ting om folk når vi ikke vet hvorfor de er som de er?
Jeg var veldig slem da jeg var yngre. Joda, jeg var snill mot de fleste, men jeg skjønte, som de fleste andre, ikke riktig det med psykiske sykdommer. Jeg mente folk bare måtte ta seg sammen og sånt.
Jeg hadde en venn og klassekammerat gjennom mange år, som jeg bestandig synes var litt sær. Jeg lurte på hvorfor han ikke bare tok seg sammen og sluttet å glemme bøkene sine, sluttet å lage rare grimaser, sluttet å bli så sint når folk rørte han, sluttet å holde seg selv sånn uttafor.
Mange år seinere fikk jeg vite at han hadde autisme, og da var han plutselig ikke rar i mine øyne lenger - fordi for en autist var oppførselen hans jo egentlig ganske normal!
Nå angrer jeg veldig på at jeg ikke bare støttet han i stedet for å prøve å fikse ham.
Som liten hadde jeg en venn som var kjemperar, men han hadde ADHD og alle visste det, så det var liksom greit at han var som han var, og ingen sa noe til det annet enn at de lo litt av/med han når han stilte seg opp mot lærerne.
Når er det greit å være rar, egentlig?
Selv har jeg ADHD og 'simpel schizofreni', og disse greiene har også påvirket meg mye, og fått folk som ikke visste det til å synes jeg var snål.
Da jeg startet på skolen, især da det var tid for mellomtrinnet, var det ingen som visste noe om diagnosene mine, jeg visste ikke engang at jeg hadde dem. Førstnevnte diagnose gjorde at jeg skravlet og skravlet og absolutt ikke kunne lese folk, og det gjorde ganske fort at folk så meg som litt sær. Det at jeg ikke hadde hatt mange venner og heller ikke fikk det, gjorde at jeg ble enda særere, for jeg lærte aldri helt det med hvordan man passer inn, samme hvor hardt jeg prøvde. Aldri heller klarte jeg å følge med i timene, jeg hadde så mange tanker oppi hodet mitt at jeg ikke klarte å høre hva lærerne sa fordi mitt eget hode bråkte sånn, og jeg forsvant ofte inn i mitt eget hode når jeg skulle forsvinne ned i bøkene, især i mattetimene.
Lærere ble sinte på meg, medelever tok avstand, og venner forsvant.
Jeg synes ikke man skal bruke diagnoser som en unnskyldning for å være en dust, men jeg synes at det for mange kan være en forklaring på hvorfor de er som de er.
Som meg, for eksempel. Da jeg fikk min siste diagnose i januar i år (den der simple schizofrenien), da var det masse som plutselig ble forklart for meg. For eksempel om hvorfor jeg aldri "bare" kunne ta meg sammen, om hvorfor jeg sjeldent hadde overskudd til å være sosial, om hvorfor jeg ikke "bare" ryddet eller stod opp til tiden, og hvorfor jeg hadde store vansker med det med venner og kjærester og andre sosiale obligasjoner.
Jeg kan ikke la vær å lure på om alle de som synes jeg var rar og irriterende fordi jeg ikke bare tok meg selv i nakken og ble normal, ville synes det samme om meg, hadde de visst om diagnosene mine.
Om lærerne hadde kjeftet like mye, om medelevene hadde snakket om meg på samme måte bak ryggen min, om vennene som forsvant hadde holdt ut med meg litt til.
Heldigvis hadde jeg og har fortsatt venner som har skjønt at jeg egentlig er et helt ok menneske til tross for at jeg er snål, og som har holdt ut med meg samme hvor mye diagnoser, usikkerhet og andre rarhets-faktorer har herjet.
Ikke alt av snålheten min kommer fra diagnoser, selvfølgelig. Det å være snål trenger ikke å være noe negativt, jeg synes at det er helt greit å kunne skille seg ut litt.
Faktisk så synes jeg at de som ser på seg selv som 'de normale' er de som er de største skrotingene.
Tenk deg det, å gå i klær som ser stygge og lite flatterende ut og sole på seg hudkreft bare fordi et blad sier det er på moten! Er ikke det litt snålt, da? Eller å måtte ha med seg parfyme og glattejern på skolen for å være "pen" hele tiden, er ikke det litt rart?
Hvorfor er det bestandig vi som går med sokker i sandalene og liker Magic-kort eller dataspill som får rare blikk?
