Hvad der er sket, hvad der sker, og hvad der skal ske

Mange spørger mig hvordan det går og hvad der er sket siden vi sidst snakkede.
Jeg tror jeg er god til at give updates, men der er meget information og jeg ved selv jeg ikke husker alt, hvad folk fortæller mig, så jeg tænkte jeg ville skrive en lille update og lade dem der vil vide noget, få noget at vide.

Men så er problemet, hvor skal man starte? Jeg tænkte længe på det, og kom frem til at jeg vil starte med begyndelsen: da jeg flyttede til Danmark.

De første måneder boede jeg hos min faster i københavn, hvor jeg kom på kontanthjælp og skulle i aktivering.
"Vælg en uddannelse, ellers får du ingen penge" var beskeden fra kommunen, så jeg valgte dyrepasser-uddannelsen og flyttede til Roskilde.
Jeg synes selv det gik meget godt, og jeg fik venner og det hele, men det synes min lærer ikke. Jeg socialiserede mig slet ikke godt nok med de andre, sagde hun. Det var som et slag i maven, og jeg begyndte at tvivle mer og mer på mig selv. Efterhånden kom der mer og mer skolearbejde, og jeg kunne ikke følge med. Som med tidligere forsøg på uddannelse begyndte jeg at møde op mindre og mindre, og gik til sidst ned med stresset. Jeg bestemte mig for at prøve en ny uddannelse, og endte med at vælge Social og Sundhedsskolen i Fredericia, delvis for at være tættere på min familie.
Det gik samme vej der, jeg socialiserede mig ikke godt nok, og lavede ikke nok lektier. Klassemiljøet var også ret dårligt, og til sidst holdt jeg ikke til det mere.
Så foreslog de at jeg tog på produktionsskole, og det gjorde jeg så. Jeg valgte sy/design/håndværklinjen, og gik der et stykke tid. I starten gik det godt nok, men de andre var meget yngre end mig, og jeg kom ikke rigtig ind i miljøet.

Mens jeg gik der, fik jeg en kæreste jeg havde mødt gennem nogle fælles venner. Jeg havde det dog ret skidt på det tidspunkt, og endte det med ham efter kun to måneder, fordi jeg på det tidspunkt ikke kunne rumme nogen som helst, knapt nok mig selv.

Hver onsdag startede der nye mennesker på produktionsskolen, og efter nogle uger hvor jeg slet ikke var mødt op på grund af stress og angst, bestemte jeg mig for at give det et nyt forsøg. Sommerferien var lige over, og mange nye var startet.
Det er jeg meget glad for at jeg gjorde, for ikke kun var der nu flere på min alder, det var også der jeg mødte min nuværende kæreste, Hans, eller Mulle, som jeg nok har omtalt ham før.
Vi kom godt overens med det samme, og mit opmøde gik bedre. Pludtselig havde jeg en grund til at gå i skole!

Efterhånden, dog, gik det ikke så godt, og jeg fald ud igen. Back to kontanthjælp. Heldigvis fik jeg en meget sød sagsbehandler her i Fredericia, der forstod at jeg ikke kunne magte flere uddannelser. Jeg fik en hjemmevejleder, og kom også ind i psykiatrien.
Jeg flyttede efterhånden sammen med Hans.


Så spoler vi fremad til Januar 2014. Efter endnu en gang at have prøvet uddannelse (IBC og selvstudier), lagde jeg meget pres på min psykiater, der var ved at udrede mig, om at komme med en diagnose så jeg kunne få noget hjælp. Jeg blev udredet, og fik at vide at jeg har noget der hedder 'Simpel Skizofreni'. Det vil sige at jeg ikke hallucinerer ret meget og sådan noget, men at jeg til gengæld har mistet meget af min personlighed. Det inkluder ambivalens, angst, og mangel på initiativ og evne til at passe på sig selv.
Medicinerne jeg fik/får for det er relativt bivirkningsfri for mig i forhold til dem jeg tidligere havde prøvet, og med hjælp fra min psykiatriplejer og min hjemmevejleder begyndte det at gå lidt bedre.
Det gik dog ikke godt nok, og efter et par kriser lod jeg mig i April endelig overtale til at komme på venteliste for et bosted.

Det var en meget hård afgørelse, det at skulle flytte fra min kæreste, og ingen af os tog det let.
Der gik noget tid hvor jeg var på venteliste, og mens jeg ventede, tog jeg mig en lille sommerferie oppe hos mine forældre i Nord-Norge. Mens jeg var der, ringede min hjemmevejleder pludtselig. Jeg havde fået plads på Nestlegården, et bosted for folk med psykiatriske diagnoser, og jeg måtte flytte ind omtrent så snart jeg kunne
De næste to uger husker jeg ikke så godt, for der gik meget tid til at forberede flytningen, og pludtselig var jeg flyttet ind.


Det var meget svært i starten. Når man kommer ind i psykatrien, enten det er et bosted eller et socialpsykiatrisk dagtilbud, så vil man altid møde folk af både større og minre funktionsgrad end en selv, og især sidstnevnte var/er der nogle stykker af. Jeg turde ikke rigtig snakke med nogen af dem, og græd meget. Jeg savnede også Hans, og var ked af at se hvor svært det var for ham. Samtidig prøvede jeg på at se ham så meget jeg kunne mens jeg også skulle balancere pligterne og samværet på bostedet, og jeg var ved at gå ned med stress igen.
Jeg kan især huske en aften jeg sad og græd, jeg kan ikke huske hvad jeg græd om, men jeg var temmelig oprørt og følte mig både lille og utrøstelig. Pludtselig fik jeg et kram af den personale-person jeg sad og snakkede med, og det kom helt bag på mig. Jeg modtog det selvfølgelig med så meget glæde og taknemlighed man nu kan når man sidder og er ked af det, Det kom bag på mig fordi jeg havde troet det var en institution jeg boede på, hvor jeg bare var patient.

Det er det så ikke. Det er et bosted, og personalet er meget dygtige til at behandle os som ligemænd, men alligevel beholde kontrollen.

Nu er der gået et halvt år siden jeg flyttede ind, og jeg skal være her et par år endnu.
I skrivende stund går det meget godt. Jeg har fået en skide god kontaktperson der hedder Maggie, og hun har hjulpet mig med at få min økonomi på plads, samt lave planer og skemaer over hvad jeg skal hvornår. Det er vigtig at jeg får orden på ting så jeg ikke bliver stresset over at der er for meget, eller at det er uoverskueligt.

Når man er "syg" er det vigtigt at kende sine grænser og hvad der udløser en, lærte jeg i psykoedukation, der er et kursus for folk med bestemte diagnoser, så de kan blive klogere på sig selv og hvad der sker.
Og min udløser er altså stress. Jo mere jeg stresser, jo sygere bliver jeg, og hvis mit stressniveau bliver højt nok kan jeg høre musik der spiller i ørene på mig.
Med det mener jeg ikke, at musik fjerner mit stress, jeg mener at ligesåvel som andre hører stemmer, så hører jeg musik.

Egentlig er jeg ret heldig. Andre hører stemmer og dæmoner, men for mig er det mest musik.
Nogle gange hører jeg også et sekund af skarp lyd, som om jeg pludselig er tunet ind på en radiokanal hvor nogen snakker eller laver lyde, men så forsvinder det igen. Jeg ved ikke om jeg hører stemmer eller ikke, og nu kommer vi til "hvad der skal ske"-delen af den her blogpost.

Jeg skal nemlig i gang med noget der hedder et Maastricht-interview, hvor vi kortlægger hvad der sker i hovedet på mig, og om det er stemmer jeg hører eller ikke, og det glæder jeg mig lidt til.

Der skal også ske det at Nestlegården flytter i April. Der er besparelser i kommunen som altid, og vi skal slåes sammen med et andet bosted og sammen have navnet "Kompetence-Kollegiet".
Jeg synes personlig det lyder som en skole for retarderede, men da jeg ikke kan komme op med noget bedre selv, må jeg bare finde mig i at sådan hedder det altså.
Vi flytter længere nordpå i byen, så i tillæg til at værelserne bliver 1/3 mindre, bliver der også længere til byen. Det var der ikke ret mange der var ret glade for, men der er andre fordele med det. For eksempel får vi  drivhus og bålplads, og vi skal bo i huse med 4 personer i hvert. Heldigvis har jeg fået nogle venner her på gården, og vi er fire der gerne vil og må bo sammen, så det glæder jeg mig til.

Hvad skal der så ske med mig videre?

Lige nu kommer jeg på Stoppestedet to gange i ugen. Det er et tilbud i socialpsykiatrien, hvor folk med psykiske vansker kan komme og være med på forskellige grupper og værksteder. Jeg går for eksempel i strikkegruppe om tirsdagen, og en billedkunst-gruppe om torsdagen. Selv om der ikke er ret mange på min alder er det meget hyggeligt, og man får god feedback på det man laver.
Jeg skal også begynde at komme dernede om mandagen, da jeg skal meldes til en gruppe der hedder "bryd dit mønster".
Der skal der foregå det som navnet tilsiger, man skal sammen med 5-10 andre arbejde på at bryde sit dårlige mønster og få lidt styr på sit liv.

Efter Nestlegården er flyttet, skal jeg op på kompetence-centret der ligger lige ved, og der skal jeg sy. Jeg syede meget på produktionsskolen og synes egentlig det var ret sjovt, og jeg glæder mig til at lære mere om det, og få brugt mine hænder.
Når jeg har været mødestabil et godt stykke tid, skal min sagsbehandler og jeg sammen finde nogle enkeltfag jeg kan tage på en skole, hvor jeg så forhåbentligvis kun skal møde op et par gange om ugen.


Jeg savner meget at have et job, og jeg er lidt ked af at jeg ikke kan få et fordi man skal have uddannelse til omtrent alt her. Også fordi jeg nok ikke ville kunne magte et job, eller en uddannelse endnu.
Det er svært at skulle affinde sig med alle de ting man er nødt til at give slip på når man er "syg", og endnu sværere at lære hvor sine grenser går henne.
Heldigvis får jeg hjælp til de ting.


Hvad der eller skal ske videre, ved jeg ikke.
I dag har jeg en slappe-af dag, og senere er det min tur til at lave mad. Den står på kylling med ris og brunsovs!
Jeg vil putte fløde i sovsen og tænke på min afdøde onkel, der altid gjorde det.
Det er egentlig underligt at så mange ting kan minde en om en der er død, men heldigvis bliver jeg ikke så trist mere. Fløden ser jeg som en hyllest til ham, og det håber jeg han også gør, fra sin himmelsky.

I næste uge skal jeg hen til min moster og hendes familie, det glæder jeg mig meget til, og senere i år håber jeg, at jeg kan komme op til Nord-Norge en tur.
Jeg besøgte i øvrigt min far i Syd-Norge ved nyttåret, og det var meget hyggeligt.

Eller sker der ikke så meget, i skrivende stund sidder jeg og damper på min e-cigarret, og prøver at finde ud af, hvornår jeg skal gå i gang med maden.


Jeg håber dette kan bruges til noget, og at alle får en god dag.

Are you happy?

Happiness. The thing most of us strive to achieve. I often wonder if the people around me are happy.
Not in the "I'm pretty content" kind of way, but truly happy.

I have friends who've battled depression, and even though I don't always speak to them, I often find myself thinking about them, wondering if they've found happiness now. I also often think about the people I'm not friends with anymore. Ex-lovers, ex-friends, people I've lost contact with, and bridges I've burnt.
Just because you're not in my life doesn't mean you're not in my heart.

Especially at night, I think of the people who used to be in my life but isn't anymore for some reason, and I hope with all my might that they're happy. I even think about the people who've been mean to me over the years, and I hope they feel better. Clearly, they were taking their misery and insecurities out on me, and I hope those problems have gone away for them so they can be happy, and in turn, make others happy.

I will never be able to understand those who don't wish happiness on others. Those who, instead of giving another person a chance to change, chooses to be mean or belittle them. Those who react to situations with wanting revenge on the other person for making them feel bad.
An eye for an eye would make the whole world blind, you know.


Most of all, I think of the people whose lives I made worse by being in it, and I hope they're happier now. I hope they got rid of whatever issues I caused them, and I often think about those people and how I wish I'd treated them better when I had the chance. That I'd understood them instead of being annoyed, that I'd built them up instead of tearing them down, and that I'd helped them instead of abandoning them.


Am I happy? I don't know. As a buddhist, I don't really believe pursuiting happiness too much will lead to anything else than the inability to appreciate what you have. After all, if all you want is more, nothing will ever be enough. I'm content feeling content.

I could be happier, but I could also feel a lot worse, and I have, so... I'm good. I'm doing what I can to take care of myself and be happy, and I'm constantly learning and trying to make others happy as well.

I find there's a fine balance to be found, something I'm still not that good at. On one hand, I want to make people around me happy, but on the other hand, it's sometimes at the expense of my own happiness, and I have yet to learn fully where to draw the line.


And it's okay, by the way, not to be happy. Sometimes happiness does require an effort, and sometimes, you just don't have the energy to go for it, and that's okay too.
I just hope that all the people who either are or have been in my life will find happiness sooner or later.

Nobody says you have to be bubbly, hyper-happy all the time, either, by the way.
When I say happy, I don't mean "I'm so happy I could scream and shout and omg I'm so hyper" either. I mean the kind of happy where you just sit quietly and smile at what you have in life. The kind of happy where being alive doesn't hurt more than it has to.

So, think about it. Are you happy? Truly?
If not, is there anything you can do to be happier?

And this is where some people go wrong. I've seen people throughout my life being so desperate for happiness that they think the best way to obtain it is to constantly look for faults and things that are holding them back, and then getting rid of those things.
Sure, that's one way to go about it, and some things WILL hold you back if you don't get rid of them, but if you spend your whole life looking for faults, in the end, that's all you'll see. And if all you can see in the world is flaws, that's not a very happy state of being, now is it?

I think the key to happiness is the opposite: learning to look for the good in everything that surrounds us, and finding something to be happy with in almost every situation.


If you've read this far and still manage to make sense of what I've written, I thank and congratulate you.
I hope you're happy. If you've read this, you're on my friendslist, and if you're on my list, even if you aren't, for that matter, I care about you, and I truly hope you're happy. Know that.

Tanker og spørgsmål omkring tabuer

Et tabu er et emne det er socialt forbudt eller set ned på at tale om, i følge min egen definition. Tabuer har vi mange af i vores samfund. Nogle der giver mening, og nogle der ikke gør. For hvorfor skal ting være tabu?

Et familiemedlem og jeg talte forleden om hvordan det er tabu at tale om sit psykiske helbred i offentlig rum, og hvor nederen det egentlig er. For hvorfor er det ikke ok at fortælle hvordan man har det i hovedet, når folk skriger til højre og venstre om ingroet-tå-operationer, brukne arme og migrener der dundrer?
Og hvorfor er vi så bange for at bryde disse tabuer?

Jeg blev i ret ung alder tvunget til at bryde et stort tabu der hvor jeg voksede op. Mange tog aftsand fra mig for det, men jeg fik også venner over det. Andre, der havde det på samme måde, men som ikke turde lukke munden op, fortalte mig at jeg var modig som turde at bryde det tabu og tage den shitstorm der kom, og jeg tror måske enkelte endda så lidt op til mig på grund af det.
Ikke at jeg selv synes jeg var nogen man burde se op til den gang, men det kan vi tage i et andet indlæg...
Selv om det var meget hårdt og jeg fik meget had, angrer jeg ikke den dag i dag på at jeg tog hul på den emballage, og viste folk hvem jeg egentlig var. For hvorfor skal man skjule sig selv for at nogen andre ikke skal synes man er underlig? Det vil der jo altid være nogen der gør.



Psykisk helbred er et vigtigt emne alt for få mennesker tør at tale om, og færre ved noget om. Uvidenheden, sammen med stilheden, kan nogle gange være nærmest knusende, og den eneste måde folk lærer om det på er hvis det bliver talt om. Når der nu er så mange der går ned med depressioner og hvad værre er, og sidder og får det endnu værre fordi de har lært de ikke må tale om det, hvorfor tør vi så ikke?
Hvem fanden har sagt at vi ikke må?

Hvorfor er det tabu? Hvorfor bliver man set på som pjevset, svag eller sindssyg hvis man rækker hånden op og siger "Hey, jeg har det altså ikke okay"?

Jeg har det altså ikke okay. Det kan jeg være helt ærlig om. Jeg har uro i kroppen, stemmer i hovedet, tankemylder, angst, og jeg falder til tider ned i depressioner.
Men for fanden da, jeg er da et rigtig menneske alligevel, er jeg ikke? Hvorfor er jeg så så bange for at tale om det i offentligt rum? Jo, det ved jeg egentlig. Det er fordi tidligere forsøg er blevet mødt med "Tag dig sammen" eller "sådan noget snakker man ikke om offentligt" eller lignende kommentarer. Undskyld mig, men ber du en med et brækket ben om at tage sig sammen og gå? Siger du til en der ligger og råber om hjælp fordi han blev stukket ned, at han ikke skal råbe så højt mens nogen kan høre det?

Tabuer bliver i mine øjne skabt af frygt og uvidenhed. Frygt for at skulle tale om eller engagere sig i noget man ikke forstår, og uvidenhed omkring emnet. Hvordan kan man bekæmpe uvidenheden?

Hvis du læser dette, smid gerne en kommentar.
Hvilke tabuer påvirker dig?

Det å være snål

Jeg hadde egentlig tenkt meg å skrive om underlige mennesker, men så kom jeg på at jeg er jo egentlig ganske sær selv, så hva rett har jeg? Hele livet har folk synes jeg var underlig. "Hun der Anna, hun er rar" "Så underlig hun er", etc.
Joda, folk sier like ofte om meg at jeg er snill og klok, men jeg har alltid mistenkt, noen ganger med bekreftelser etterpå, at folk også sier og alltid har sagt om meg at jeg er rar.

Hva gjør en person til rar? Ikke bare annerledes, men direkte snål? Hva er den unavngitte følelsen enkelte folk gir en som gjør at man tenker sånt om dem? Og har vi rett til å synes sånne ting om folk når vi ikke vet hvorfor de er som de er?

Jeg var veldig slem da jeg var yngre. Joda, jeg var snill mot de fleste, men jeg skjønte, som de fleste andre, ikke riktig det med psykiske sykdommer. Jeg mente folk bare måtte ta seg sammen og sånt.
Jeg hadde en venn og klassekammerat gjennom mange år, som jeg bestandig synes var litt sær. Jeg lurte på hvorfor han ikke bare tok seg sammen og sluttet å glemme bøkene sine, sluttet å lage rare grimaser, sluttet å bli så sint når folk rørte han, sluttet å holde seg selv sånn uttafor.
Mange år seinere fikk jeg vite at han hadde autisme, og da var han plutselig ikke rar i mine øyne lenger - fordi for en autist var oppførselen hans jo egentlig ganske normal!
Nå angrer jeg veldig på at jeg ikke bare støttet han i stedet for å prøve å fikse ham.

Som liten hadde jeg en venn som var kjemperar, men han hadde ADHD og alle visste det, så det var liksom greit at han var som han var, og ingen sa noe til det annet enn at de lo litt av/med han når han stilte seg opp mot lærerne.

Når er det greit å være rar, egentlig?

Selv har jeg ADHD og 'simpel schizofreni', og disse greiene har også påvirket meg mye, og fått folk som ikke visste det til å synes jeg var snål.
Da jeg startet på skolen, især da det var tid for mellomtrinnet, var det ingen som visste noe om diagnosene mine, jeg visste ikke engang at jeg hadde dem. Førstnevnte diagnose gjorde at jeg skravlet og skravlet og absolutt ikke kunne lese folk, og det gjorde ganske fort at folk så meg som litt sær. Det at jeg ikke hadde hatt mange venner og heller ikke fikk det, gjorde at jeg ble enda særere, for jeg lærte aldri helt det med hvordan man passer inn, samme hvor hardt jeg prøvde. Aldri heller klarte jeg å følge med i timene, jeg hadde så mange tanker oppi hodet mitt at jeg ikke klarte å høre hva lærerne sa fordi mitt eget hode bråkte sånn, og jeg forsvant ofte inn i mitt eget hode når jeg skulle forsvinne ned i bøkene, især i mattetimene.
Lærere ble sinte på meg, medelever tok avstand, og venner forsvant.

Jeg synes ikke man skal bruke diagnoser som en unnskyldning for å være en dust, men jeg synes at det for mange kan være en forklaring på hvorfor de er som de er.

Som meg, for eksempel. Da jeg fikk min siste diagnose i januar i år (den der simple schizofrenien), da var det masse som plutselig ble forklart for meg. For eksempel om hvorfor jeg aldri "bare" kunne ta meg sammen, om hvorfor jeg sjeldent hadde overskudd til å være sosial, om hvorfor jeg ikke "bare" ryddet eller stod opp til tiden, og hvorfor jeg hadde store vansker med det med venner og kjærester og andre sosiale obligasjoner.

Jeg kan ikke la vær å lure på om alle de som synes jeg var rar og irriterende fordi jeg ikke bare tok meg selv i nakken og ble normal, ville synes det samme om meg, hadde de visst om diagnosene mine.
Om lærerne hadde kjeftet like mye, om medelevene hadde snakket om meg på samme måte bak ryggen min, om vennene som forsvant hadde holdt ut med meg litt til.
Heldigvis hadde jeg og har fortsatt venner som har skjønt at jeg egentlig er et helt ok menneske til tross for at jeg er snål, og som har holdt ut med meg samme hvor mye diagnoser, usikkerhet og andre rarhets-faktorer har herjet.


Ikke alt av snålheten min kommer fra diagnoser, selvfølgelig. Det å være snål trenger ikke å være noe negativt, jeg synes at det er helt greit å kunne skille seg ut litt.
Faktisk så synes jeg at de som ser på seg selv som 'de normale' er de som er de største skrotingene.
Tenk deg det, å gå i klær som ser stygge og lite flatterende ut og sole på seg hudkreft bare fordi et blad sier det er på moten! Er ikke det litt snålt, da? Eller å måtte ha med seg parfyme og glattejern på skolen for å være "pen" hele tiden, er ikke det litt rart?

Hvorfor er det bestandig vi som går med sokker i sandalene og liker Magic-kort eller dataspill som får rare blikk?

So many thoughts, so little energy to write them down

I have a ton of ideas for blogposts.
Happy, sad, pensive... All of them. But whenever I have the chance to post them, I can't get it out. I can lay awake for hours and plan the perfect blogpost, but come morning... Nothing.

I had so many things to say, I have so many things I need to get off of my chest and out in the open, but I just... Can't. And I hate it.

My life seen on the bright side

My life, at the moment, is looking up.
For once, winter seems to be far less anxiety-ridden than the summer, and I'm in a happy, stable relationship.
I've managed to go to the same school for more that 5 months without getting kicked out, and I've lived in the same apartment for 10 months now. I've even hung up posters here, which those of you who know me in person know is a big deal for me.
I like it here. For the first time in a long while, I live in a town where I could imagine settling down. And I don't feel panicky about it. Usually by this time, I'd have my stuff packed, ready to flee from my anxieties and start over in yet another town. But I don't want to leave this place, I've got people here and places I like to be. Places where I just stop in my tracks and fall into a blissful trance for a while.
I like to ride my bike over to the park and just sit at the bench where I can stare at the lake, listen to the crickets, and see a good portion of the night sky. Stars have always calmed me down. I excelled at reading at a young age because I kept reading astronomy-books. when I see them, I feel connected to the outside universe, and life doesn't feel as lonely and isolated anymore. I just feel peace, like there's millions of other entities feeling the same as me, wanting to share the moment with someone, anyone.

I have real people to share moments with now, and for the first time in what seems like 4-5 years now, I have the energy and social network to interact more with people form outside my own head than inside. I finally feel like I'm becoming able to connect with "outside people" again, and people keep telling me I look healthier. Although, that may also be because I've become better at makeup.

I like my own face. I like seeing it in the mirror, and I finally feel like I'm coming to terms with how I look. Wouldn't mind losing a few kilos though. Hello, who wouldn't?
'Ey, just noticed I've kicked another obsessive-compulsive thought; I used to have to say the word 'hello' out loud if I typed it. Dunno why, just did.
I'm not insane anymore! Kidding, I've never been mentally insane. But I feel more confident now that I won't end up a "crazy cat-lady" than I used to, hahaha.

My life all-in-all feels good. I still have some way to go, but I'm more confident now that I'll get there. And I've got good people by my side.
I know most of my posts seem melancholic and pessimistic, especially if you follow the other blog, the one about lists, but I can now assure you, my mental state is... Happier.
Not that I've ever been severely unhappy many times, but I have felt what can best be described as a crippling hopelessness mixed with the fear of being left and forgotten by everyone I love.
I don't have that anymore, thanks to medicines, therapy, and a stronger social network.

... The fact that I am in a relationship which has lasted for more than a month without one of us fretting has also helped a lot, I won't lie to you. It feels good, and I'm happy. I want it to last, I want this person to be in my life one way or another for as long as humanely possible, and it has been forever since I last managed to connect that way with someone. It feels so... Freeing, good, harmonic. I'm not glorifying the whole thing, and  that's another thing I wanted to mention since this post is about what I feel good about in my life at the moment. See, I am for once not blinded by those pink-heart-shaped sunglasses people usually put on when in love. I won't lie I am absolutely smitten and utterly in love at the moment, but I'm mature enough now to still stay rational, and to not lie to myself about how things are and stuff.

I'm happy, people. My mind is lighter, the people in there are hibernating, and my days are never the same. I like my life, especially when I see it on the bright side.
What do you guys like about your life? Tell me!

I'm homesick.

(there's pictures on the bottom)
People say I talk about Norway a lot. I suppose I do. Especially now, in the fall, I miss the country I've spent a good 16-ish years in. I'm sorry if I bitch about my country alot. People remind me every day how I'm different, how I'm "not really Danish", I can't get over it if I'm reminded all the time.

Leaves are turning red and yellow, the mornings are cold and dark, I can see more and more stars at night.
When I gaze up at the sky, I find myself missing being at home, up on the mountain where no streetlights can obscure my view of the stars. I miss the northern lights dancing with me up there, I miss the way the road sparkles after the night frost, I miss the snow and the cozy fireplaces and my cats and my mother's homeknit socks and all those little things you take for granted while you have them.

I'm not moving back there, Norway is not the country for me, but I can't help but get the blues during fall when I'm serisouly reminded how different and yet similar the two countries are. I find myself, during autumn/fall, often feeling lonely. Nobody else here is from Norway, nobody understands what it's like up there, how strange it is to talk to your mother on the phone, hearing her tell you about how the night frost has set in, while you've still got 19+ out.

I miss the fjords, the mountains, the smell of the moss in august when it reddens, the sound of reindeer and sheep walking around, the cool seabreeze, the sleepless light summer nights where you just run around with your friends up on the mountains until a new day starts. I miss all the good things.

I can't help but feel homesick, I grew up there. I formed my norms and standards there, I've been culturally imprinted and influenced by that place whether I like it or not.

I've been trying all my life to escape Norway, feeling out of place there. I do feel more at home here in Denmark, but I can't help sometimes wish it didn't cost so much and take so long to get home and see the people and places I'm used to seeing every day.
I would never live or settle down there, but for vacations, I wish I could spend more of them in Norway.

I'm sick right now, and I miss my mom. I miss her making me tea, I miss lying on the couch with one or more cats while my mother knits in her corner, and I miss the food she makes.


So, if you see me going quiet or stopping in my tracks and just gazing upwards at the sky, or staring sadly at my feet as we're walking, just remember...
I'm homesick. Give me some slack and a hug, or go away.

Also, here are some pictures I took a couple of years ago in Norway around this time:

The watermarks you can see are from my profile at Deviantart, http://antidaephobia.deviantart.com/
go check it out and comment or something!